Det Andre Namnet
Jeg ble akkruat ferdig med “Det andre namnet” av Jon Fosse. Jeg likte boken. Det er rart å lese bøkene hans. For på en måte så skjer det lite, og de kan sies å være “kjedelige”, men likevel så går de relativt raskt å lese. Jeg kan finne meg selv i en slags meditativ tilstand hvor jeg plutselig har lest 20 sider uten å tenke så mye over det. For meg er det det som gjør bøkene til Jon Fosse spesielle. At jeg kan glemme tiden helt, være inni tankene til hovedpersonen, og bli det menneske. Det er ikke alltid så fint å bli det menneske Jon Fosse skriver om. Asle, hovedpersonen i boken har på noen måter et trist liv. Han lever et enkelt liv. Og det kommer frem i boken at han bærer på en sorg over sin døde kone, Ales. Noe som virker etter min mening som en sorg som ikke har blitt behandlet. En sorg han ikke orker å gå inn i. Han savner kona Ales, og det preger dagene hans mer enn han selv tror. Det er noen veldig vakre passasjer om dette savnet:¨
Ja du og Ales, sier han
Ales og Asle ja, sier han
Ja, sier eg
Det var sørgjeleg at ho skulle verta sjuk og fara
så tidleg, så altfor tideleg, og så brått, seier Åsleik
og så står vi der berre og vi seier ikkje noko,