Tanker om Nattskolen av Karl Ove Knausgård
Jeg leste boken «Nattskolen» av Karl Ove Knausgård og jeg må si jeg likte den. Gjennom hele boken satt jeg med en slags uggen følelse, og det høres jo kanskje i prinsippet ikke så bra ut, men det var en uggen følelse som kom av at jeg på en side tenkte at karakteren i boken var en kjip fyr, samtidig som jeg kjente meg igjen i mange av tankene hans. Dette gjør Kristian, hovedkarakteren i boken, til en veldig god karakter.
Teaterstykket Doktor Faust skrevet at Christopher Marlowe på slutten av 1500-taller ligger som et bakteppe i hele boken. Det jeg vet, basert på litt googling er at stykket handler om en person som selger sjelen sin til djevelen for magiske krefter. Det er dette Kristian også på en måte gjør i boken. Det er sikkert mange andre paralleller man kan trekke mellom stykket og handlingen i Nattskolen, men jeg kan ingen av de, så jeg skal la vær å prøve. Uansett, slik jeg ser det selger ikke Kristian sjelen sin direkte, men han gjør det indirekte gjennom måten han er i verden på. Gjennom hvordan han tenker. Det er denne tankemåten Kristian har som gjør at han blir en stor kjent kunstner, men også som gjør at han blir en kald person som aldri opplever noe ordentlig menneskelig kontakt.
En seanse som rørte ved meg i boken er når han skal gå på baren og ser Hans, men ikke orker å gå bort til han, så han setter seg heller alene. Når Hans så senere kommer bort til han og spør han hvorfor han ikke kom bort, så finner Kristian opp en hvit løgn, Hans tar han i denne løgnen, og sier så «Ikke gjør sånn, og det vil gå deg godt» (eller noe i den duren, husker ikke akkurat). Når boken så spoler frem i tid, Kristian i 40 årene, er det akkurat slik han lever livet. Hvite løgner på hvite løgner. Og det er akkurat det han holder på med når Leo, sønnen hans, dør. Han skriver en løgn til kona om hvorfor det står en fremmed dame å ringer på døren deres. Det er denne måten å leve på som gjør at Kristian selger sjelen sin.